The orange feeling

Bildecred til hun her.

Kings of Convenience, Muse, Beach House, Florence + The Machine, Jack Johnson, Vampire Weekend, Susanne Sundfør, Prince, Gorillaz, Them Crooked Vultures, Kråkesølv, LCD Soundsystem, Afenginn, Nephew, The Bear Quartet, Wild Beasts, Miike Snow, Casio Kids, John Olav Nilsen & Gjengen, Biffy Clyro, Alice in Chains, Bad Lieutenant, Porcupine Tree, Motörhead, Boban i Marko Markovic Orkestar, Dirty Projectors. FOR EKSEMPEL.

JEG SKAL! SKAL DERE?

PS: Ansiktet mitt har lyst opp i glede for hver kommentar dere har gitt meg – særlig fra dere som vil jeg skal komme tilbake. Jeg skal forsøke å komme tilbake. Denne vekselvarme reptilen av en blogg trenger å pirkes i.

Konklusjon: Jeg trenger mer å gjøre og flere  å bruke tiden min på. Jeg må møte “nye” og/eller “gamle” mennesker. Jeg må ut av huset. FORSLAG? Jeg er med.

http://www.newgrounds.com/portal/view/525347

Ganske nydelig.

Og: Jeg har fått meg et nytt ord å bruke når jeg føler behov for å tiltale folk i mindre hyggelige vendinger. Hva er mer ubetydelig enn avskum? Kvanteskum!

Jeg lurte dem. Jeg stakk derfra med en flaske rødvin og frilanskontrakt. En attest som sier at jeg “har språk- og skrivekunnskap som en journalist med adskillig erfaring”. At jeg er et “skrivetalent; et sjeldent sådan”.

“Skrivetalentet gjør også at hun kan bruke kreftene på å løse sakene, finne kilder og vinkling og researche, i stedet for å streve med språk og framstilling. [...] M. har vist god forståelse for kildebruk og kildekritikk, og har i stor grad researchet på egenhånd. Hun spør lite, men løser sakene og tar kontakt med kildene uten frykt. [...] I [avisa] er morgenmøtene typisk ballkasting, der det settes krav til egne ideer og forslag. Studentene er intet unntak, og M. har innfridd. [...] Vi håper å kunne fortsette å bruke M. som frilanser framover.”

Jeg har attesten i tre eksemplarer, i en plastmappe oppi en beholder av kurv på skrivepulten min. Bare logoen, avisnavnet, stikker opp av beholderen, diskret. Sjelden tar jeg den fram, men i natt har jeg gjort nettopp det. For jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at den finnes, at de ordene finnes, at de er skrevet om meg, til skolen, til meg. Jeg holder papiret mellom kalde fingre, blar, ser, smiler skjevt. Kjenner en vedmodig bølge av…sorg? slå imot meg. For faen som de lot seg lure. Faen som jeg lurte dem. Det må jeg ha gjort. De må ha blitt blendet av noe, et eller annet, på et eller annet vis. De kan ikke ha sett klart. De kan ikke ha skjønt.

Jeg har skjønt.

Og det er det som gjør at jeg ikke kan lese attesten uten at panna mi rynker seg. En-to-tre rynker.

*

Jeg er en pretender. En evig pretender. Jeg kontakter aldri en kilde “uten frykt” – jeg misliker å ringe folk jeg ikke kjenner. Er redd, nervøs, irrasjonelt angstfylt. Men gjør det likevel. Å søke journalistikk var et mål og et middel. Et mål fordi studiet gir en viss prestisje og fordi det ga uttelling for snittet jeg hadde jobbet for. Et middel fordi det skulle knuse sjenansen min. Tvinge meg til å være oppsøkende, frempå, uredd. Jeg tvang meg selv. Tvinger meg selv ennå. Er til en viss grad oppsøkende, frempå. Kan krype ut av skallet og leke journalistleker. Løser alltid sakene mine. Får greie resultater, gode karakterer. Er alltid redd.

Jeg leker videre, men morer meg ikke. Lærer å være kritisk, lærer å tørre, lærer å utfordre meg selv og lærer å plassere meg selv i ubehagelige situasjoner. Jeg trodde jeg kunne trosse det, sjenansen, alt som holder meg igjen. Og jeg kan, til dels, men det gjør vondt. For vondt til at dette er noe jeg kan drive med. Jeg klarer ikke beskrive det bedre.  Sry. De gale instinktene er for sterke. De nødvendige for svake. Om halvannet år får jeg en grad. Men journalist blir jeg ikke.

*

Det er kanskje urettferdig overfor deg, kjære W., men jeg tror du skrev den attesten fordi vi hadde en connection. Fordi vi traff hverandre på et eller annet nivå på en eller annen måte. Kanskje likte du smilet mitt, eller noe. Hvorfor skjønte du ikke at jeg ikke er journalistmateriale?

Samtidig var det ikke du som signet meg som frilans. Det var utenfor ditt bord. Og hvis jeg lurte dere andre også, da er det kanskje greit. Da er jeg i det minste en god pretender.

Jeg er snart inne i dagens tolvte time med laptopen i fanget og trynet i internett.

Og jeg tilkjennegir nå, med dette blogginnlegget, en av mine største feil. Feil som medmenneske, feil som partner, feil, feil, feil.

Feilen er ikke at jeg liker å bruke avsindig mye tid foran en skjerm.

Feilen er ikke at jeg sitter så jævlig mye stille (selv om jeg ofte gjør det også).

Feilen ved meg (blant flere) er at jeg er selvmedlidende. Til det patetiske. Du hadde kanskje ikke trodd det, nei? Nei? Vel, der fikk du deg en på trynet, sweetness. For nå skal du få høre.

(Men bær over med meg og hvor lite poengtert og ufokusert dette blir, for jeg har ikke uttrykt dette tidligere, verken i tekst eller virkelighet, så tankene er uferdige og glatte og ikke lette å få tak på.)

*

Jeg har visst det om meg selv ganske lenge. Kanskje siden åttende klasse, da jeg begynte å søke til Nirvana, Pink Floyd og Radiohead og paranoid-angst-ridden-gloomy musikk. Det dystre trakk meg til seg, og jeg svøpte meg inn i negative følelser, lot meg gripe og føre med av en svart strøm, lot meg drive, rives i, sveve, falle. Jeg vet ikke hvorfor. Men det føltes vondt og deilig på samme tid. Det å velte seg i egne og andres negative følelser, og gjensidig la dem forsterke hverandre, vokse i meg.

Det destruktive tiltrekker meg, på et vis, har jeg skjønt.

Jeg fascineres av ideen om mennesket som går til grunne – og som ofte (men selvfølgelig ikke alltid) selv er skyld i det. Av det mekaniske mennesket og samfunnet vi skaper, hvor vi ikke lenger har bankende hjerter men små, tikkende tannhjul. Av jenter som heller drikker enn å gråte om nettene. Av jenter som røyker og gir faen og kysser nye menn hver helg, men flykter hver gang de senser en følelse. Av kvinner som forblir hos ektemannen, enda hans hender stort sett holder om livet på en tjuetoåring, og stadig mister mer av seg selv. Og av unge menn som klatrer på tynne brokanter fordi rett og slett ikke tror på livet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvorfor jeg fascineres av dette. Men jeg graver meg ned i dritten, og blir liggende der, begravd og kjenne på følelsene.

Og når jeg først er der, i den svarte strømmen, er jeg ikke interessert i å bli dratt i land, heller. Det er kanskje det dummeste.

Si, kanskje, at du avviser meg, kanskje litt sånn hensynsløst, men ikke nødvendigvis, og jeg blir sittende igjen å føle meg liten og ensom og grå. La meg sitte slik et par minutter i mørket, så skal du se jeg blir minst i verden, helt alene, helt usynlig. Og det er liksom ikke måte på. Jeg kjenner det skjer og jeg lar det skje, og kanskje lever jeg meg til og med litt ekstra inn i det, dyrker tristheten som veller opp i meg, lar noen tårer komme til overflaten, mens jeg lar meg overvelde av tanker som er svartere enn de jeg allerede hadde. Og så sitter jeg der og synes synd på meg selv. Trekker meg inn i mitt eget skall og kommer ikke ut.  Kanskje ikke engang om du forsøker å få tak i meg. Så usjarmerende som bare jeg kan bli.

*

Og usjarmerende er det. Usjarmerende, men for det meste, likevel, fullstendig ufarlig. Harmløst, vil jeg si. Det er ikke de negative følelsene som er de skumle.

Det farlige, derimot, er apatien og likegyldigheten. Det er dem jeg virkelig frykter, at de skal komme over meg. For selv mens jeg drukner meg selv i svarte tanker – nei, kanskje spesielt når jeg gjør det – skaper jeg noe. Jeg tenker, jeg er, jeg føler og reflekterer og går i meg selv og kjenner en utvikling. Jeg skriver, kanskje brev, tegner, legger planer. Lager tankekart og analyserer meg selv. Dykker i minner og mørk samvittighet. Stundom hender det at jeg finner noe viktig.

Apatien og likegyldigheten er det farlige. Det er det å ikke føle som er det skumle. Det er da man bør være på vakt. Det er da det blir nifst. Jeg har kjent på dem før, og det er ikke bra for meg. Det er da jeg mister meg selv. For som det er blitt sagt om meg: Jeg er “engasjert og emosjonell med temperament, kan lett nå store høyder og falle deretter, men [jeg har] sterk evne til å leges.”

Og det er så sant som det er sagt, skajæsiræj.

Så la meg flyte, både med svarte strømmer og på rosa skyer, og la meg falle i lykkerus eller avgrunner – jeg lander på beina (om ikke alltid like støtt). La meg bare gjøre det.

For selv om svarte følelser og berg- og dalbane kan være kjipt, vil jeg heller at glasset mitt skal renne over, enn at det skal være tomt.

Det er natt igjen og jeg leser bittersøte blogger om jenter som drikker rødvin og røyker og stadig havner i fremmedes senger og løftes i været av ukjente menn og våkner i nye armkroker.

*

Det er natt, og jeg lurer på om jeg kommer til å savne å ikke kysse en ny gutt hver gang jeg måtte føle for det. For det hender jo, vet jeg, at jeg føler for slikt.

Jeg liker det impulsstyrte ved det hele. Nysgjerrigheten, instinktet, kan jeg få ham og hva skjer om jeg gjør sånn og slik og lener meg litt mot ham nå ~ Det er lek og spill og tøys og tull og sommerfugler og bitene faller som regel alltid på plass, pussig nok.

Men så er det også etter det at jeg mister interessen. Yay, jeg fikk deg. Yay, du ville ha meg. Yay, dette er jo monotont og følelsesløst og kjedelig, i grunn. Du er pen og veltrent og sikkert ganske smart, og du mente aldri noe mer, og jeg vet, for det er konvensjonen, og jeg holder ikke rundt deg etterpå, for du er ikke min og jeg ikke din og det er slik begge vil ha det. Og monotonien slår meg hardt når du har sovnet og spenningen er død.

*

Det er natt, og jeg vet ikke om jeg skriver mest for å skrive eller fordi jeg vil si noe.

Jeg later som om ingen jeg kjenner leser. Det gjør de jo kanskje ikke, likevel.

Jeg vil avslutte det jeg skriver på en fin måte.

Skylle vekk de foregående avsnittene med sukkerord og klissepjatt, og det er ikke så vanskelig, for jeg er full av slikt, full av det, jeg kan skrive inn i evigheten om hvordan monotonien ikke eksisterer når jeg er med deg – virkelig – , og hvordan jeg faller i staver når jeg ser opp i ansiktet ditt og inn i slørete, dype øyne, som nesten ikke ser tilbake fordi du halvveis er et annet sted, og hvordan jeg bare må stoppe opp, ta tak i deg, mens det siger innover meg hvor utrolig mye du betyr for meg. Hvor utrolig mye du betyr for meg. Jeg må gjenta det for meg selv. Du betyr så mye for meg.

Du vekker nysgjerrigheten min. Instinktene. Kan jeg klare å snike til meg oppmerksomheten din, blikket ditt, følelsene dine, deg, og hva skjer om jeg gjør sånn og slik og lener meg litt mot deg nå ~ Det er lek og spill og tøys og tull og sommerfugler og biter som faller på plass og virkelig passer og blir hengende sammen, og monotonien eksisterer ikke, og jeg vil bare fortsette å henge sammen med deg, en puslespillbrikke i en annen.

Og da blir det sånn, random pene gutt jeg treffer på fest, at vetdu, jeg har allerede det jeg trenger, og trenger ikke mer, selv om du helt sikkert er spennende å lene deg inntil.  Og det er så sant at det nesten føles rart å skrive det. Rart fordi det er meg, montonifryktsomme meg, som liker snøen dagen den faller, og ikke mer, og kaffen best i den første slurken. Rart fordi du fyller meg med så mye annet på så mange måter, hele tiden, og presser monotonien vekk. Det er ingen plass i meg til monotoni lenger.

Og derfor er det i natt umulig å blogge bittersøtt.

Bitter, sur og syrlig finnes ikke i posen lenger. Her er bare søtt.

En mann som underviser seks timer hver dag? Not so much.

Bilde herfra.

*

Flaks for ham at han er så jævlig søt når han sover.