Feil 1

(herfra.)

Jeg er snart inne i dagens tolvte time med laptopen i fanget og trynet i internett.

Og jeg tilkjennegir nå, med dette blogginnlegget, en av mine største feil. Feil som medmenneske, feil som partner, feil, feil, feil.

Feilen er ikke at jeg liker å bruke avsindig mye tid foran en skjerm.

Feilen er ikke at jeg sitter så jævlig mye stille (selv om jeg ofte gjør det også).

Feilen ved meg (blant flere) er at jeg er selvmedlidende. Til det patetiske. Du hadde kanskje ikke trodd det, nei? Nei? Vel, der fikk du deg en på trynet, sweetness. For nå skal du få høre.

(Men bær over med meg og hvor lite poengtert og ufokusert dette blir, for jeg har ikke uttrykt dette tidligere, verken i tekst eller virkelighet, så tankene er uferdige og glatte og ikke lette å få tak på.)

*

Jeg har visst det om meg selv ganske lenge. Kanskje siden åttende klasse, da jeg begynte å søke til Nirvana, Pink Floyd og Radiohead og paranoid-angst-ridden-gloomy musikk. Det dystre trakk meg til seg, og jeg svøpte meg inn i negative følelser, lot meg gripe og føre med av en svart strøm, lot meg drive, rives i, sveve, falle. Jeg vet ikke hvorfor. Men det føltes vondt og deilig på samme tid. Det å velte seg i egne og andres negative følelser, og gjensidig la dem forsterke hverandre, vokse i meg.

Det destruktive tiltrekker meg, på et vis, har jeg skjønt.

Jeg fascineres av ideen om mennesket som går til grunne – og som ofte (men selvfølgelig ikke alltid) selv er skyld i det. Av det mekaniske mennesket og samfunnet vi skaper, hvor vi ikke lenger har bankende hjerter men små, tikkende tannhjul. Av jenter som heller drikker enn å gråte om nettene. Av jenter som røyker og gir faen og kysser nye menn hver helg, men flykter hver gang de senser en følelse. Av kvinner som forblir hos ektemannen, enda hans hender stort sett holder om livet på en tjuetoåring, og stadig mister mer av seg selv. Og av unge menn som klatrer på tynne brokanter fordi rett og slett ikke tror på livet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvorfor jeg fascineres av dette. Men jeg graver meg ned i dritten, og blir liggende der, begravd og kjenne på følelsene.

Og når jeg først er der, i den svarte strømmen, er jeg ikke interessert i å bli dratt i land, heller. Det er kanskje det dummeste.

Si, kanskje, at du avviser meg, kanskje litt sånn hensynsløst, men ikke nødvendigvis, og jeg blir sittende igjen å føle meg liten og ensom og grå. La meg sitte slik et par minutter i mørket, så skal du se jeg blir minst i verden, helt alene, helt usynlig. Og det er liksom ikke måte på. Jeg kjenner det skjer og jeg lar det skje, og kanskje lever jeg meg til og med litt ekstra inn i det, dyrker tristheten som veller opp i meg, lar noen tårer komme til overflaten, mens jeg lar meg overvelde av tanker som er svartere enn de jeg allerede hadde. Og så sitter jeg der og synes synd på meg selv. Trekker meg inn i mitt eget skall og kommer ikke ut.  Kanskje ikke engang om du forsøker å få tak i meg. Så usjarmerende som bare jeg kan bli.

*

Og usjarmerende er det. Usjarmerende, men for det meste, likevel, fullstendig ufarlig. Harmløst, vil jeg si. Det er ikke de negative følelsene som er de skumle.

Det farlige, derimot, er apatien og likegyldigheten. Det er dem jeg virkelig frykter, at de skal komme over meg. For selv mens jeg drukner meg selv i svarte tanker – nei, kanskje spesielt når jeg gjør det – skaper jeg noe. Jeg tenker, jeg er, jeg føler og reflekterer og går i meg selv og kjenner en utvikling. Jeg skriver, kanskje brev, tegner, legger planer. Lager tankekart og analyserer meg selv. Dykker i minner og mørk samvittighet. Stundom hender det at jeg finner noe viktig.

Apatien og likegyldigheten er det farlige. Det er det å ikke føle som er det skumle. Det er da man bør være på vakt. Det er da det blir nifst. Jeg har kjent på dem før, og det er ikke bra for meg. Det er da jeg mister meg selv. For som det er blitt sagt om meg: Jeg er “engasjert og emosjonell med temperament, kan lett nå store høyder og falle deretter, men [jeg har] sterk evne til å leges.”

Og det er så sant som det er sagt, skajæsiræj.

Så la meg flyte, både med svarte strømmer og på rosa skyer, og la meg falle i lykkerus eller avgrunner – jeg lander på beina (om ikke alltid like støtt). La meg bare gjøre det.

For selv om svarte følelser og berg- og dalbane kan være kjipt, vil jeg heller at glasset mitt skal renne over, enn at det skal være tomt.

Monotoni-minner

(herfra)

Det er natt igjen og jeg leser bittersøte blogger om jenter som drikker rødvin og røyker og stadig havner i fremmedes senger og løftes i været av ukjente menn og våkner i nye armkroker.

*

Det er natt, og jeg lurer på om jeg kommer til å savne å ikke kysse en ny gutt hver gang jeg måtte føle for det. For det hender jo, vet jeg, at jeg føler for slikt.

Jeg liker det impulsstyrte ved det hele. Nysgjerrigheten, instinktet, kan jeg få ham og hva skjer om jeg gjør sånn og slik og lener meg litt mot ham nå ~ Det er lek og spill og tøys og tull og sommerfugler og bitene faller som regel alltid på plass, pussig nok.

Men så er det også etter det at jeg mister interessen. Yay, jeg fikk deg. Yay, du ville ha meg. Yay, dette er jo monotont og følelsesløst og kjedelig, i grunn. Du er pen og veltrent og sikkert ganske smart, og du mente aldri noe mer, og jeg vet, for det er konvensjonen, og jeg holder ikke rundt deg etterpå, for du er ikke min og jeg ikke din og det er slik begge vil ha det. Og monotonien slår meg hardt når du har sovnet og spenningen er død.

*

Det er natt, og jeg vet ikke om jeg skriver mest for å skrive eller fordi jeg vil si noe.

Jeg later som om ingen jeg kjenner leser. Det gjør de jo kanskje ikke, likevel.

Jeg vil avslutte det jeg skriver på en fin måte.

Skylle vekk de foregående avsnittene med sukkerord og klissepjatt, og det er ikke så vanskelig, for jeg er full av slikt, full av det, jeg kan skrive inn i evigheten om hvordan monotonien ikke eksisterer når jeg er med deg – virkelig – , og hvordan jeg faller i staver når jeg ser opp i ansiktet ditt og inn i slørete, dype øyne, som nesten ikke ser tilbake fordi du halvveis er et annet sted, og hvordan jeg bare må stoppe opp, ta tak i deg, mens det siger innover meg hvor utrolig mye du betyr for meg. Hvor utrolig mye du betyr for meg. Jeg må gjenta det for meg selv. Du betyr så mye for meg.

Du vekker nysgjerrigheten min. Instinktene. Kan jeg klare å snike til meg oppmerksomheten din, blikket ditt, følelsene dine, deg, og hva skjer om jeg gjør sånn og slik og lener meg litt mot deg nå ~ Det er lek og spill og tøys og tull og sommerfugler og biter som faller på plass og virkelig passer og blir hengende sammen, og monotonien eksisterer ikke, og jeg vil bare fortsette å henge sammen med deg, en puslespillbrikke i en annen.

Og da blir det sånn, random pene gutt jeg treffer på fest, at vetdu, jeg har allerede det jeg trenger, og trenger ikke mer, selv om du helt sikkert er spennende å lene deg inntil.  Og det er så sant at det nesten føles rart å skrive det. Rart fordi det er meg, montonifryktsomme meg, som liker snøen dagen den faller, og ikke mer, og kaffen best i den første slurken. Rart fordi du fyller meg med så mye annet på så mange måter, hele tiden, og presser monotonien vekk. Det er ingen plass i meg til monotoni lenger.

Og derfor er det i natt umulig å blogge bittersøtt.

Bitter, sur og syrlig finnes ikke i posen lenger. Her er bare søtt.

FRA OBSERVATORIET

En mann med mye fritid har mye overskudd –> har ikke sjelden sex tre ganger daglig.

En mann som underviser seks timer hver dag? Not so much.

Bilde herfra.

*

Flaks for ham at han er så jævlig søt når han sover.

Katteblogg

Jeg skal ha fargerike bokser med te på kjøkkenbenken og krukker med mel og sukker. All verdens fine ting på kjøleskapsdøra. Hardt prøvede planter i vinduskarmen. En vegg skal være min og en vegg skal være din, sier du, og alle skal skjønne hvem som har forbarmet seg over den ene veggen og hvem som har pus(l)et med den andre. Eller ingen skal skjønne det. Det har vi ikke helt bestemt ennå.

*

Og vi skal sove lenge og kort, alt ettersom. Jeg skal fnise av morratrynet ditt og kysse fregnene i panna di, og lage kaffe til oss begge, for vi er voksne nå, og du kommer til å like det, bare vent. Det skal snø litt etter hvert, for det er blitt desember, og jeg skal sitte i vinduskarmen og titte ut på menneskene på gata og tegne og drømme og smile og lage kakao med krem til deg når du kommer sliten hjem og helst bare vil være i ditt eget univers  – og det skal du få lov til, pus, men alle har godt av litt kakao.

*

Gjett om jeg kommer til å poste mange snikbilder av deg, ‘a.

 

Hjelp

Jeg trenger en jeg-vil-ikke-være-journalist-mer-støttegruppe.

Jeg er redd.

Tigerstadens tenner

Hei på dere, min voldsomt store leserskare.

Jeg forsøkte forleden dag, i min latskap, å levere en tidligere blogpost som en skoleoppgave (skriv en petit). Riktignok redigerte jeg den så smått og lagde en teit tittel, men den var basically den samme.

“Overraskende” nok fikk jeg ikke godkjent. Tenk det. Læreren min skjønte ikke hvor jeg ville. “Eller, jeg vil ikke skjønne,”  som hun uttrykte det. Neivel.

Nå har jeg igjen redigert den.  Her er min tidligere blogpost, “Hvis et tre faller i skogen…”, i en litt oppdatert utgave. Den er mer fokusert, mindre subtil, og kanskje litt mer leservennlig. I alle fall overfor de religiøse. Jeg vet ikke hva jeg synes. Hva synes dere?

.

—–

.

“Jeg har en kulde i meg og en varme i meg, og i det siste har jeg opptrådt umoralsk. Ikke hele tiden, forståss, men i små glimt. Jeg synes egentlig ikke det er greit, men fordi det kun er min egen samvittighet det plager, er det likevel ikke så ille (det er i alle fall hva jeg forteller meg selv).

Jeg har også en sort bok. Ingen dagbok, bare bok. Den rommer skriblerier fra hverdagen min etter at jeg flyttet til byen, til min nye virkelighet. Jeg betror meg til boka. Vi speiler hverandre. Boka og jeg er ett.

.

Så, til poenget: Jeg har blitt så gyselig kynisk etter at jeg flyttet til byen. Jeg ser det i linjene tekst jeg skriver, og jeg ser det mellom linjene. Jenta fra de første boksidene er så herlig naiv og sukkersøt, fullstendig blottet for ideer om andres baktanker og agendaer. Hun tror alle i verden er snille og greie, og tripper rundt i en rosa såpebobleverden hvor alt er superkoz. Hun er jenta uten begrep om kynisme. Uten en kald, kritisk, avmålt side. Hun er jenta som tror at kino og middag og å våkne hånd i hånd betyr forhold. Det er rent pinlig lesing. To måneder ut i boka får hun seg imidlertid en på trynet. Hun våkner. Ord hun stolte på og handlinger hun tolket som tegn på noe mer, viste seg å være et simpelt spill. Hun våkner. Og noterer seg, bak øret og i boka: Husk, verden er ikke slik du tror. Aldri. Glem ikke det.

.

Nå, ett år senere, har jeg tretusen sider kildekritikk i bakhodet og de manende stemmene til journalistlærebokforfatterne Fossum og Meyer ringende i øregangene: “ER NÅ DET SÅ SIKKERT?” roper djevelduen mot meg. Kilden er så lur, så lur, nemlig, en slu rakker, som byr opp til dans, for så å umerkelig stjele perlekjedet ditt mens dere danser. Det sier Fossum og Meyer. Pass dere for kilden, barn, for han spiser dere til frokost. Gløtt rundt deg, menneske, skul på naboen, mistro de eldre og ikke minst de unge. Du vet de er ute etter deg. Sånn er det blitt. Sånn er hodet mitt blitt. Her i byen.

Boksiden fra noen måneder tilbake har jeg hengt på veggen. Jeg har lært. Jeg er mistenksomheten selv. Jeg vokter meg for verden.

.

Jeg skal likevel ikke skylde det hele på Fossum og Meyer. Tross alt. For det skyldes i grunnen ingen kildekritikkbok (enda den befaler deg å mistro alle rundt deg). Og jeg har ikke fått noen sprøyte kynisme og misantropi direkte i blodet. Ingen stein i tinningen eller lyspære over hodet. Jeg har bare levd litt mer. I byen. Og skjønt at det finnes regler jeg ikke har skjønt. I byen. Og at de jeg har skjønt ofte er dumme, men at de gjelder. Jeg har sett andre følge dem, og blitt utsatt for at andre handler etter dem. Nå følger jeg dem selv, og behandler de jeg møter deretter. Det er greit å ikke bry seg, sier en regel. Det er greit å sette seg selv først. Seg selv høyest.  Kjør ditt eget løp, spill spillet og gjør det som gagner deg best. Sannheten sårer ikke dem som ikke kjenner den.

Mitt søte, yngre jeg ville tenkt at slikt er umoralsk og snart brutt sammen i en storm av dårlig samvittighet.

Mitt nye, kalde jeg registrerer at slikt er umoralsk, men lar ignoransen sige innover seg.

Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager fallet noen lyd?

Hvis jeg gjør noe som ville såret deg, og du ikke får vite det, har det da noen betydning?

Nei, kjære deg, det betyr ikke det døyt. Jeg er nemlig blitt bymenneske.

Dét er sikkert og visst. “

PS, alle sammen: Slapp’a, jeg overdriver.

HJELP

Jeg har blitt avhengig

Latterlig

Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort .

Du gjør meg tullete i hodet.

–

Jeg måper inni meg, og forhåpentligvis ikke på utsiden, når jeg ser hvordan du helt uanstrengt tar ordet i forsamlinger og blir midtpunktet, tilsynelatende fullstendig avslappet.

Jeg blir varm og stolt når jeg merker hvordan folk henvender seg til deg; du har naturlig autoritet.

Jeg forbløffes av måten du snakker på – fortellingene, anekdotene, livaktigheten, hvordan setningene dine plutselig glir over i engelsk, uten at du ser ut til å merke det selv. Jeg smiler mens jeg observerer deg fra avstand: Ganglaget ditt får meg til å tenke på en løve som eier bakken den går på. Du har ikke en bekymring i verden.

Du ødelegger min evne til å formulere meg. Alt jeg skriver blir kliss og klisjeer. Tekstene mine og hodet mitt mister all substans. Jeg fniser i telefonen. Faen. Og taster feil PLU-koder i butikken fordi jeg tenker på hvordan håret ditt bølger seg og klistrer seg til panna di når vi har sex. Jeg tror det er et av de mest distraherende bildene jeg har i hodet for tiden. Helt håpløst.

- Og når det gjelder den bekymrede minen du setter opp når det er noe du har dårlig samvittighet for eller ikke forstår, klarer jeg ikke engang beskrive hva den gjør med meg. Jeg håper jeg ikke noensinne må ta en viktig avgjørelse av noe slag mens du sitter der med rynket panne og store øyne. Det er bare ikke forsvarlig.

Jeg elsker hvordan du tar ledelsen og ordner opp, og plutselig blir verdens mest voksne og ansvarlige mann. Og hvordan du egentlig er mest som en kosesyk hundevalp. Og ikke minst hvor hjelpesløs du er når du er trøtt – jeg får automatisk lyst til å passe på deg.

Venninnen til Amélie sier at en mann som kan ordspråk umulig kan være dum. Du kan ikke bare ordspråk, men kjenner også din Torbjørn Egner. Og nå skulle jeg skrive om hvor awesome jeg syntes det var da vi dro til Deichmanske for å sjekke ut om Tante Sofie i Kardemommeby virkelig giftet seg med en av røverne. Og det faktum at vi brukte en av våre første netter sammen til å spille igjennom Donkey Kong til Super Nintendo.Men jeg tror ærlig talt det er avgjørende at jeg slutter å skrive nå.

Suppe er noe man spiser, ikke noe man leser.

–

Men igjen: Slik er hodet mitt blitt.Og likevel var det ikke jeg som sa i telefonen at “Jeg klarer ikke gjøre noenting når du er her. Og jeg klarer ikke gjør noenting når du ikke er her. Jeg gjør hva som helst for å få treffe deg. Jeg savner deg så vilt mye”

Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort.

Damn redheads

Dette, ca, er utsikten min i det siste. Det synes jeg er en forandring til det bedre.

Utsikten min heter G og for tiden noe av det jeg liker aller best å hvile øynene mine på. G har rødt hår og fregner på armene og er jævlig søt. Problematisk søt, tydeligvis, for jeg ødelegger kyssingen vår når jeg ikke klarer la være å smile. Og i stedet for å gjøre fornuftige ting, som å sove når klokka er tre om natta, må jeg åpne øynene og titte bort på ham og smile og se dum ut. Dæmmit.

—

Egentlig skulle jeg bare en tur i parken etter jobb. Det var St. Hans. Du sitter ikke inne St. Hans når du er ferdig på jobb og sola ennå står høyt og leiligheten din er halvkjip.

Egentlig var det kameraten hans og hunden Flørt som tok initiativet til å snakke med meg.

Egentlig var det vel uhøflig av meg å tidvis falle ut av samtalen med kameraten fordi jeg var så opptatt med å glo på G (damn verdensvante folk med smilehull og ei jente på hver side).

Egentlig følte jeg meg avvist idet G endelig startet en samtale med meg ved å spørre hvilken videregående skole jeg gikk på.

Egentlig hadde jeg gitt opp og følte det var en tåpelig idé å bli med gjengen for å ta en øl når jeg skulle på jobb neste morgen.

Men hei og hå, så gikk det over styr, og jeg må tydeligvis ha vært søt eller oppført meg riktig på noen måte eller noe sånt, og vi kysset og forelsket oss og ble kjærester og greier i løpet av noen uker, og nå har jeg til og med møtt farmoren hans. Og kattepusen.

Ginger power, I guess?

Ekshibisjonisme lzm

Jeg har en lapp på døra mi fra de to jentene jeg bor med hvor de ber meg ha mindre høylytt sex, og en følelse i kroppen som kanskje, muligens kan minne litt om opptakten til en forelskelse. Interessant.